Da jeg skulle svare på spørsmålet i NIBs utfordring om hva jeg ville ta med meg hvis huset brenner (og familien selvsagt er reddet!) begynte jeg å reflektere over hvor mange, for meg, uerstattelige skatter jeg faktisk har i huset.
Denne dåpskjolen har gått i arv fra mor til datter i generasjoner. Min storesøsters datter er døpt i dåpskjolen fra farens familiegård, så av barna i den siste generesjonen er mine døtre de eneste jentene som er døpt i den. Kjolen henger til pynt på soverommet vårt, til daglig har den "renseripose" over seg så den ikke skal bli støvete og skitten. Planen er at den skal henge på veggen her i et glasskap/dyp ramme, men jeg har ikke fått tegent det ennå og dermed heller ikke fått satt Handymannen på oppgaven...
Den er laget av tynn, tynn silke, så bærestykket har fått en blonde som beskyttelse og til å dekke over det område som har blitt mest tynnslitt. Den ble satt på da de den eldste av mine jenter skulle bruke den. Tidligere har det blant annet vært knyttet et rosa eller blått silkebånd rundt brystet på den som pynt.
Luene er ikke så gamle som kjolen. De er sydd til siste generasjon begge to. Det er min mor som har sydd disse, og jeg mener å huske at de er sydd av forstykket fra gamle silkebluser. Det er to forskjellige størrelser, hodestørrelsen til et dåpsbarn kan jo variere gankse mye.
Den har et nydelig underskjørt av engelsk blonde. Her drømmer jeg om en gang å brodere inn navn og årstall på alle de som har blitt døpt i denne. Det blir litt av en jobb, så jeg tror nok det første jeg må gjøre er rett å slett å lage en liste over alle dåpsbarna. Akkurat nå er min mor den eneste som vet, og det er jo familiehistorie som må tas vare på!
